En av naturalismens dyder er et åpent sinn: å være mottakelig for ny intellektuell stimuli.
Åpensinnethet er en essensiell komponent av kritisk tenkning. Vitenskapen dør foruten åpne sinn, fordi, hvis man ikke er villig til å vurdere nye ideer, hypoteser, beviser eller argumenter, blir det nærmest umulig å utvikle ens forståelse og kunnskap om universets fenomener.
En person som skårer høyt på ”åpensinnethet,” vil også tendere skåre høyt på nysgjerrighet, kreativitet og intellektuell redelighet.
En åpensinnet person vil ikke bare være en passiv mottaker, men aktivt søke intellektuell stimuli. Ny stimuli vil kunne føre til at man tenker i nye baner, og man åpner da dører til ny forståelse og innsikt. Dette vil kunne utfordre hva man allerede holder for å være korrekte beskrivelser av virkeligheten, og er man er villige til å endre sine meninger i lys av ny data og argumenter vil man kunne hele tiden ha betydelig progress i ervervelse av kunnskap.
Åpensinnethet er dermed en buffer mot dogmatikk, fordi man som regel erkjenner at man er feilbarlig og dermed aldri kan, eller vil aldri, hevde å besitte absolutt sannhet eller personlig innsikt i det ukjente.
Trangsynthet
Vitenskapen blir av og til anklaget for å være trangsynt. Denne anklagen hviler som regel på uvitenhet om hva det vil si å være åpensinnet.
Man er ikke trangsynt hvis man ber om beviser før man forplikter seg til en eller annen konklusjon. Det ville være absurd å hevde at en dommer i en rettssak var trangsynt fordi han krevde bevis før han sperret den tiltalte inne i fengsel
Teoretisk sett, vil et åpent og kritisk sinn av og til kunne avvise sanne ideer, men vil nesten alltid identifisere og forkaste falske ideer. Hvis man i tillegg er åpen for å revurdere ens meninger, vil man over tid luke ut falske ideer og kun sitte igjen med kunnskap.
Hvis man er åpensinnet, men ikke krever beviser, er man godtroende, og man vil i større grad akseptere absurde og irrasjonelle ideer. Man er også potensielt lettlurt; noe som kan ha betydelig negativ effekt på liv og helse.
Er man trangsynt, vil man også gjerne være dogmatisk og mene at man besitter ”sannheten”; det er altså ikke behov for å vurdere nye beviser eller argumenter, og dette saboterer personens læringsprosess.
Anklager man skeptikeren eller vitenskapen for å være trangsynt fordi de ber om evidens, så er det at ens krav krever suspensjon av kritisk tekning, en indikasjon på at man selv er arrogant.
Tuesday, June 16, 2009
Homoseksualitet: Psykologi og Moral
Debatten som har rast etter det ble annonsert at Fritt Ord prisen for 2009 tildeles ”filosof” Nina Karin Monsen, har vært i stor grad preget av uvitenhet om homoseksualitet. Jeg skal avlive noen myter om homofili, og legge ned en moralsk begrunnelse for hvorfor homofile burde kunne få ha barn.
Myte 1, at homofili er en mental forstyrrelse: I 1973 fjernet den amerikanske psykiatriforeningen homoseksualitet fra sin liste over mentale forstyrrelser. Flere tiår med forskning og erfaring har tilbakevist påstanden om at homoseksualitet er en mental forstyrrelse. Homoseksuell atferd er et normalt aspekt av menneskelig seksualitet, og er dokumentert i alle kulturer og tidsaldre.
Myte 2, at homofili er en funksjonshemning: Handikap eller funksjonshemning er en betegnelse for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, o.l.) hos et individ. I den grad homofile blir hindret i samfunnet, skyldes det fordommer og diskriminering. Å kalle en homofili funksjonsnedsatt er som å kalle en mørkhudet handikappet; man impliserer at homofili er en medfødt eller ervervet skavank som individet burde ønske å være foruten – og enhver som fremmer en slik påstand har åpenbart sin egen fordom mot homofili.
Myte 3, at terapi kan gjøre homo til hetero: Enkelte hevder at såkalt konversjonsterapi (eller reparativ terapi) kan gjøre homo til hetero. Slik terapi er fundert på ideen om at homoseksualitet er en selvvalgt livsstil, sykdom eller mental forstyrrelse. Men forskning og klinisk erfaring har ikke funnet belegg for at konversjonsterapi har positiv effekt. Faktisk har ideen bidratt til å forsterke fordommer og diskriminering mot homofile. I 2000 adopterte Norsk Psykiatrisk Forening følgende resolusjon: ”Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En ’behandling’ hvis hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil, må betraktes som etisk uforsvarlig, og hører ikke hjemme i helsevesenet.”
Homoseksuell atferd er observert hos ca 1.500 ulike arter i dyreriket, både sex, ”flørting”, partnerskap og foreldreskap. I Central Park Zoo, New York, har to homofile mannlige pingvinene Roy og Silo vært uadskillelige. De fikk lov til å bli foreldre. De ruget et fruktbart egg, og barnet ble matet og holdt varmt.
Et argument mot homofili, uansett om debatten har handlet om lov til å leve, gifte seg eller ha barn, har vært at homoseksuell atferd er naturstridig eller unormalt. Men forskning har vist at svært mange dyrearter er faktisk biseksuelle, og at homoseksuell atferd er kun en del av artens seksuelle atferdsmessige repertoar.
Å slutte direkte fra natur til moral eller politikk, er et logisk feilskjær. At noe er naturlig og normalt, betyr ikke nødvendigvis at det er en ønskverdig tilstand. Burde vi ha et lovforbud mot at tvekjønnede skal kunne få utført kjønnsoperasjon, med den begrunnelse at hermafroditisme er ”unormalt” og den tvekjønnede derfor må akseptere begrensningene av sin ”tilstand”. Bytt ut ”hermafroditisme” med ”homofili” og man får et argument ofte fremsatt av Mosen og andre motstandere av at homofile skal få kunne bli foreldre.
Argumentet fra natur svikter både logisk, empirisk, moralsk og politisk. Moral handler om hva vi bør gjøre, og hva vi bør gjøre er hva vi ønsker mest av alt – lykke. Dermed, er den spesifikke handling som fremmer lykke for flest mulig mennesker, i forhold til alternative handlingsvalg, den moralsk riktige, i en gitt situasjon. Politikk er moral på statsnivå, så hvilken politikk vi burde føre, er den som fremmer lykke for flest mulig borgere. Dermed kan vi se at hovedspørsmålet når det gjelder om homofile burde få bli foreldre burde være: Vil barn ta noen form for skade av å ha homofile foreldre? Enhver respons som ikke fokuserer på barns velferd er i beste fall irrelevant.
Psykologisk forskning viser at barn tar ikke skade av å ha homofile foreldre. Ideen om at heterofile eller biologiske foreldre alltid er de beste til å ta seg av barn har blitt diskreditert. Den amerikanske psykologiforening adopterte en resolusjon i 2004 hvor det står at ”det er ikke noe vitenskapelig bevis for at foreldres effektivitet er relatert til foreldres seksuelle orientering”; og ”forskning viser at tilpasningen, utviklingen, og psykologisk velferden til barn er urelatert til foreldrenes seksuell orientering og at barn av lesbiske og homofile foreldre er like trolig som de av heterofile foreldre til å blomstre.” På grunnlag av dette er det like urettmessig å skulle søke å innføre lov mot at homofile skal få kunne ha barn, som å nekte mørkhudete å få ha barn.
Til slutt vil jeg si at: Jeg støtter Kim Friele 100 prosent. Hun er en modig og sterk kvinne som har kjempet mot fordommer og diskriminering. Nina Karin Monsen, derimot, kjemper kun mot sannhet og fornuft. At Fritt Ord komiteen valgte å tildele Monsen prisen er absurd. Ville noen gitt Vigrids grunnlegger Tore Tvedt en pris med den begrunnelse at ”han er tøff som tør å si gjennomreflekterte og kontroversielle ting i det offentlige rom, til tross for majoritetens motstand mot rasisme”? Trolig bare rasister ville det.
Myte 1, at homofili er en mental forstyrrelse: I 1973 fjernet den amerikanske psykiatriforeningen homoseksualitet fra sin liste over mentale forstyrrelser. Flere tiår med forskning og erfaring har tilbakevist påstanden om at homoseksualitet er en mental forstyrrelse. Homoseksuell atferd er et normalt aspekt av menneskelig seksualitet, og er dokumentert i alle kulturer og tidsaldre.
Myte 2, at homofili er en funksjonshemning: Handikap eller funksjonshemning er en betegnelse for nedsatt arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader, sykdommer, o.l.) hos et individ. I den grad homofile blir hindret i samfunnet, skyldes det fordommer og diskriminering. Å kalle en homofili funksjonsnedsatt er som å kalle en mørkhudet handikappet; man impliserer at homofili er en medfødt eller ervervet skavank som individet burde ønske å være foruten – og enhver som fremmer en slik påstand har åpenbart sin egen fordom mot homofili.
Myte 3, at terapi kan gjøre homo til hetero: Enkelte hevder at såkalt konversjonsterapi (eller reparativ terapi) kan gjøre homo til hetero. Slik terapi er fundert på ideen om at homoseksualitet er en selvvalgt livsstil, sykdom eller mental forstyrrelse. Men forskning og klinisk erfaring har ikke funnet belegg for at konversjonsterapi har positiv effekt. Faktisk har ideen bidratt til å forsterke fordommer og diskriminering mot homofile. I 2000 adopterte Norsk Psykiatrisk Forening følgende resolusjon: ”Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En ’behandling’ hvis hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil, må betraktes som etisk uforsvarlig, og hører ikke hjemme i helsevesenet.”
Homoseksuell atferd er observert hos ca 1.500 ulike arter i dyreriket, både sex, ”flørting”, partnerskap og foreldreskap. I Central Park Zoo, New York, har to homofile mannlige pingvinene Roy og Silo vært uadskillelige. De fikk lov til å bli foreldre. De ruget et fruktbart egg, og barnet ble matet og holdt varmt.
Et argument mot homofili, uansett om debatten har handlet om lov til å leve, gifte seg eller ha barn, har vært at homoseksuell atferd er naturstridig eller unormalt. Men forskning har vist at svært mange dyrearter er faktisk biseksuelle, og at homoseksuell atferd er kun en del av artens seksuelle atferdsmessige repertoar.
Å slutte direkte fra natur til moral eller politikk, er et logisk feilskjær. At noe er naturlig og normalt, betyr ikke nødvendigvis at det er en ønskverdig tilstand. Burde vi ha et lovforbud mot at tvekjønnede skal kunne få utført kjønnsoperasjon, med den begrunnelse at hermafroditisme er ”unormalt” og den tvekjønnede derfor må akseptere begrensningene av sin ”tilstand”. Bytt ut ”hermafroditisme” med ”homofili” og man får et argument ofte fremsatt av Mosen og andre motstandere av at homofile skal få kunne bli foreldre.
Argumentet fra natur svikter både logisk, empirisk, moralsk og politisk. Moral handler om hva vi bør gjøre, og hva vi bør gjøre er hva vi ønsker mest av alt – lykke. Dermed, er den spesifikke handling som fremmer lykke for flest mulig mennesker, i forhold til alternative handlingsvalg, den moralsk riktige, i en gitt situasjon. Politikk er moral på statsnivå, så hvilken politikk vi burde føre, er den som fremmer lykke for flest mulig borgere. Dermed kan vi se at hovedspørsmålet når det gjelder om homofile burde få bli foreldre burde være: Vil barn ta noen form for skade av å ha homofile foreldre? Enhver respons som ikke fokuserer på barns velferd er i beste fall irrelevant.
Psykologisk forskning viser at barn tar ikke skade av å ha homofile foreldre. Ideen om at heterofile eller biologiske foreldre alltid er de beste til å ta seg av barn har blitt diskreditert. Den amerikanske psykologiforening adopterte en resolusjon i 2004 hvor det står at ”det er ikke noe vitenskapelig bevis for at foreldres effektivitet er relatert til foreldres seksuelle orientering”; og ”forskning viser at tilpasningen, utviklingen, og psykologisk velferden til barn er urelatert til foreldrenes seksuell orientering og at barn av lesbiske og homofile foreldre er like trolig som de av heterofile foreldre til å blomstre.” På grunnlag av dette er det like urettmessig å skulle søke å innføre lov mot at homofile skal få kunne ha barn, som å nekte mørkhudete å få ha barn.
Til slutt vil jeg si at: Jeg støtter Kim Friele 100 prosent. Hun er en modig og sterk kvinne som har kjempet mot fordommer og diskriminering. Nina Karin Monsen, derimot, kjemper kun mot sannhet og fornuft. At Fritt Ord komiteen valgte å tildele Monsen prisen er absurd. Ville noen gitt Vigrids grunnlegger Tore Tvedt en pris med den begrunnelse at ”han er tøff som tør å si gjennomreflekterte og kontroversielle ting i det offentlige rom, til tross for majoritetens motstand mot rasisme”? Trolig bare rasister ville det.
Wednesday, June 3, 2009
Filosofi: Kjærlighet til Visdom
Hvis du ønsker å forstå og kjenne hva som Er og Bør være; å gi fornuftig svar på De Store Spørsmålene; å strekke deg etter Sannheten; å etablere et koherent, fornuftig og komplett Livssyn som er understøttet av evidens, bør du studere Filosofi.
Hvis du ønsker å oppnå Det Gode Liv, faktisk genuin lykke, uten å måtte sette din lit til flaks, naturlig talent eller medmenneskers godhet, bør du studere Filosofi.
Filosofi betyr “Kjærlighet til Visdom.” En Filosof er enhver som lidenskapelig søker Visdom, fordi hun/han mener at kultivering av Intellektet er essensielt for å oppnå Det Gode Liv.
Den naturalistiske filosof - som forholder seg kun til det naturlige, og avviser det overnaturlige - bør verdsette, blant annet, Nysgjerrighet, Oppriktighet, Åpensinnethet, Ydmykhet og Integritet – dyder essensielle for intellektuell progress.
Filosofi er ikke håpløse spekulasjoner eller virkelighetsfjerne refleksjoner, men denne ”søken etter visdom” er selve aktiviteten av å studere språk, logikk og metode, og så anvende disse verktøy for å konstruere et korrekt bilde av seg selv og verden. Filosofi er altså ikke bare teoretisk, men også praktisk: man må leve ut filosofien i alle aspekt av ens liv, ellers så har den knapt noe nytteverdi.
Filosofi forbedrer menneskers evne til kritisk tenkning. Et kultivert intellekt oppnår lettere forståelse og kunnskap innen ethvert domene hans oppmerksomhet er fokusert. Visdom forbedrer evnen til å identifisere, unngå eller korrigere egne og medmenneskers feiltrinn. Evne til å unngå eller utholde lidelse, gjør at filosofens lykke i livet blir sterkere og mer konstant. Det er derfor ikke noen god grunn til ikke å studere Filosofi.
Utdanning
Siden Filosofi har uvurderlig nytteverdi, burde Filosofi være obligatorisk fag i grunnskolen for alle barn. I timene burde elevene, blant annet, diskutere hva de lærer i de andre fagene og sette kunnskapen i en større kontekst, samt ta opp etiske problemstillinger som oppstår på skolen og i hverdagen. Dette vil forbedre elevenes evne til empati og å løse konflikter med ord; som vil redusere vold og mobbing. Elevene vil forbedre sin evne til kritisk tenkning; lære verdien av ytringsfrihet og trosfrihet; og lære å tolerere ulike meninger og respektere meningsmotstandere – noe som vil gagne dem for resten av livet.
Hvor Begynne?
Etter mer enn 2500 år med studier, eksperimenter og debatt, vet vi at, for å etablere et komplett, koherent og fornuftig livssyn, er det én bestemt sekvens man må følge. Det første steget man tar er essensielt, fordi det har ringvirkninger for alt annet man forplikter seg til senere. Det første man må gjøre, er å etablere ens ”teori om kunnskap” eller epistemologi. Man må vite hvilke kriterier som pålitelig skiller mellom det som rimelig kan antas å være korrekte beskrivelser av virkeligheten og det som er feilaktig. Å etablere epistemologi krever flere steg.
For det første, må du kunne forstå menneskelig kommunikasjon, noe som krever at man lærer seg både språk og logikk. De fleste vil få tilstrekkelige ferdigheter fra grunnskolen, men den seriøse filosof burde gjøre ekstra anstrengelser for å sikre at man mestrer begge disiplinene.
Språk og logikk er viktig fordi, hvis du ikke forstår hva som kommuniseres, kan du heller ikke vite om det som kommuniseres er sant eller ikke. Desto bedre man mestrer språk og logikk, desto bedre vil ens resonnering og forståelse bli, og man vil lettere erverve kunnskap innen ethvert domene, samt luke ut falske anskuelser man holder.
For det andre, må du ha en holdbar og klar idé om hvordan du skal kunne pålitelig skille sannhet fra falskhet. Først må du finne frem til noen prinsipper som virker fornuftige i seg selv. Hvordan vi finner de første prinsippene er ikke så viktig, så lenge du kun stoler på de som er ordentlig beviste.
For det tredje, må du følge din prosedyre i det minste en liten stund før du påstår noe som helst. Du vil vite din teori er korrekt – om den fører deg nærmere Sannheten – ved dens resultater i praksis. Hvis du ikke har en pålitelig og holdbar epistemologi, så vil du snuble deg gjennom alle studier du senere foretar deg, og forplikte deg til unødig mange falske anskuelser, samt at ditt livssyn vil forbli inkoherent.
Dette er grunnen til at epistemologi er av essensiell viktighet. Enhver som ignorerer studie av metode, vil ha mindre suksess i å strekke seg mot Sannheten, og har ikke noen god grunn til å være sikker på sine egne anskuelser.
Hvis du ønsker å oppnå Det Gode Liv, faktisk genuin lykke, uten å måtte sette din lit til flaks, naturlig talent eller medmenneskers godhet, bør du studere Filosofi.
Filosofi betyr “Kjærlighet til Visdom.” En Filosof er enhver som lidenskapelig søker Visdom, fordi hun/han mener at kultivering av Intellektet er essensielt for å oppnå Det Gode Liv.
Den naturalistiske filosof - som forholder seg kun til det naturlige, og avviser det overnaturlige - bør verdsette, blant annet, Nysgjerrighet, Oppriktighet, Åpensinnethet, Ydmykhet og Integritet – dyder essensielle for intellektuell progress.
Filosofi er ikke håpløse spekulasjoner eller virkelighetsfjerne refleksjoner, men denne ”søken etter visdom” er selve aktiviteten av å studere språk, logikk og metode, og så anvende disse verktøy for å konstruere et korrekt bilde av seg selv og verden. Filosofi er altså ikke bare teoretisk, men også praktisk: man må leve ut filosofien i alle aspekt av ens liv, ellers så har den knapt noe nytteverdi.
Filosofi forbedrer menneskers evne til kritisk tenkning. Et kultivert intellekt oppnår lettere forståelse og kunnskap innen ethvert domene hans oppmerksomhet er fokusert. Visdom forbedrer evnen til å identifisere, unngå eller korrigere egne og medmenneskers feiltrinn. Evne til å unngå eller utholde lidelse, gjør at filosofens lykke i livet blir sterkere og mer konstant. Det er derfor ikke noen god grunn til ikke å studere Filosofi.
Utdanning
Siden Filosofi har uvurderlig nytteverdi, burde Filosofi være obligatorisk fag i grunnskolen for alle barn. I timene burde elevene, blant annet, diskutere hva de lærer i de andre fagene og sette kunnskapen i en større kontekst, samt ta opp etiske problemstillinger som oppstår på skolen og i hverdagen. Dette vil forbedre elevenes evne til empati og å løse konflikter med ord; som vil redusere vold og mobbing. Elevene vil forbedre sin evne til kritisk tenkning; lære verdien av ytringsfrihet og trosfrihet; og lære å tolerere ulike meninger og respektere meningsmotstandere – noe som vil gagne dem for resten av livet.
Hvor Begynne?
Etter mer enn 2500 år med studier, eksperimenter og debatt, vet vi at, for å etablere et komplett, koherent og fornuftig livssyn, er det én bestemt sekvens man må følge. Det første steget man tar er essensielt, fordi det har ringvirkninger for alt annet man forplikter seg til senere. Det første man må gjøre, er å etablere ens ”teori om kunnskap” eller epistemologi. Man må vite hvilke kriterier som pålitelig skiller mellom det som rimelig kan antas å være korrekte beskrivelser av virkeligheten og det som er feilaktig. Å etablere epistemologi krever flere steg.
For det første, må du kunne forstå menneskelig kommunikasjon, noe som krever at man lærer seg både språk og logikk. De fleste vil få tilstrekkelige ferdigheter fra grunnskolen, men den seriøse filosof burde gjøre ekstra anstrengelser for å sikre at man mestrer begge disiplinene.
Språk og logikk er viktig fordi, hvis du ikke forstår hva som kommuniseres, kan du heller ikke vite om det som kommuniseres er sant eller ikke. Desto bedre man mestrer språk og logikk, desto bedre vil ens resonnering og forståelse bli, og man vil lettere erverve kunnskap innen ethvert domene, samt luke ut falske anskuelser man holder.
For det andre, må du ha en holdbar og klar idé om hvordan du skal kunne pålitelig skille sannhet fra falskhet. Først må du finne frem til noen prinsipper som virker fornuftige i seg selv. Hvordan vi finner de første prinsippene er ikke så viktig, så lenge du kun stoler på de som er ordentlig beviste.
For det tredje, må du følge din prosedyre i det minste en liten stund før du påstår noe som helst. Du vil vite din teori er korrekt – om den fører deg nærmere Sannheten – ved dens resultater i praksis. Hvis du ikke har en pålitelig og holdbar epistemologi, så vil du snuble deg gjennom alle studier du senere foretar deg, og forplikte deg til unødig mange falske anskuelser, samt at ditt livssyn vil forbli inkoherent.
Dette er grunnen til at epistemologi er av essensiell viktighet. Enhver som ignorerer studie av metode, vil ha mindre suksess i å strekke seg mot Sannheten, og har ikke noen god grunn til å være sikker på sine egne anskuelser.
Subscribe to:
Posts (Atom)
